Både min bror og jeg har vært på utveksling.
Jeg var i Japan, mens han var i USA.
At det var med på å gi oss en bedre forståelse for andre mennesker skal man ikke se bort i fra.
At min søster ikke har gjort noe lignende har ikke nødvendigvis vært med på å gjøre henne trangsynt, ignorant eller fordomsfull.
Før utvekslingen skal jeg innrømme at jeg var relativt fordomsfull, i dag skal det mye til før jeg dømmer noen. Jeg har hatt forskjellige omgangskretser. Kjent mennesker i ulike kategorier og innsett at vi egentlig alle er mennesker. Da jeg var yngre var jeg veldig punkete, politisk engasjert og ganske dum.
Med dum mener jeg at jeg var veldig opptatt av hva andre mennesker mente om meg.
I dag ser jeg at dette er ganske ubetydelig, så fremt jeg ikke blir misforstått, noe jeg som oftest misliker.
Jeg liker ikke at andre ikke skjønner humoren min, at andre ikke ler av det jeg ler av, eller ser ironien i enkelte ting. At andre ikke skjønner hva jeg egentlig gjør når jeg kverulerer er noe jeg blir oppgitt over.
Hvorfor kverulerer jeg?
Jeg liker å skape diskusjon.
Men, det er ikke alltid at de ordene jeg skriver betyr så veldig mye, eller er noe jeg personlig mener.
Det kan være typiske standard-kommentarer man hører fra tid til annen, typiske ignorante kommentar fra et lite gjennomtenkt sinn.
I dag er jeg såvisst forandret, jeg ser mer enn isberget som flyter på toppen.
Det er ikke slik at jeg tror jeg er et veldig mye bedre menneske enn mange andre, jeg er utrolig sentimental og føler lett empati med andre.
Selv er jeg et stille menneske, som kanskje ikke alltid gjør så mye utav meg.
Jeg sliter ikke med selvtillit, hele tiden, noen dager ja.
Som oftest føler jeg meg likevel ganske trygg, i ord og handlinger, men jeg overasker meg selv stadig.
Når jeg ser tilbake på fortiden, eller usikkerheten som har herjet livet mitt fra tid til annen blir jeg imponert. Jeg har alltid vært en liten skrulle, sagt ting jeg kanskje ikke mener, og gjort ting jeg ikke helt har lyst til å stå for, men det får så være. Som oftest har jeg snakket rett fra de råtneste lungene og gjort ting på ærlig vis.
Likevel er det noen som ikke helt vil akseptere nåtiden, slik den er, og legger alt for mye i fortiden.
Det er fint å drømme seg tilbake til de vakre tenårene, og det er lett å avsky menneskers handlinger fra tidligere dager. Jeg liker likevel å tenke at mennesker kan forandre seg, selv om det er fåtallet som gjør det. Mange låser seg, de glemmer å leve i nuet.
Hvorfor er jeg så opptatt av alt med forandringer, sentiment-de-vide, fortid, nåtid og framtid?
Jeg er utrolig fascinert av mennesker, og det mennesket som fascinerer meg mest er min søster.
Min søster fascinerer meg på utrolig mange nivåer; i handlinger og væremåte.
Hun er nesten 2 år yngre enn meg, og man kan si hun er en liten motsetting av meg på mange områder.
Blondt hår, blågrønne øyne, høy(ere enn meg i det minste) og flink.
Men vi har mange likheter også, selv om hun kanskje ikke vil like å se det.
Vi er begge veldig samfunnskritiske, løsningorientert, glad i dyr, film, en god latter og gode stunder.
Når det gjelder våre ulikheter, synes jeg det er ubetydelige detaljer.
Hun spiser kjøtt, men det gjør meg ikke så mye.
Jeg vet hun prøvde å være vegetarianer en liten stund, og bare det synes jeg er imponerende av henne.
At hun gikk tilbake til å spise kjøtt igjen er ikke noe jeg er skuffet over.
Når det gjelder det at hun er flink er det noe jeg beundrer.
Hun er veldig sparsom, ryddig, opptatt av å gjøre det bra og tenker langsiktig.
At jeg ikke er slik er i grunn noe jeg ikke kan gjøre så veldig mye med, eventuelt ikke vil gjøre så veldig mye med. Innrømmer at jeg er glad i å svi, litt rotete, minimalt opptatt av å gjøre det bra, og jeg er alt for impulsiv til å tenke langsiktig.
At vi har noen forskjeller når det gjelder slike ting er bare fint.
Det viser jo bare at selv om man er søsken, er man neppe lik på alle områder.
Vi liker svært lite av den samme musikken, bøker eller filmer.
Men som jeg har nevnt tidligere er jo ikke dette noe jeg mener bør definere et menneske.
Dessuten kan det bli noen morsomme diskusjoner utav det.
Mange ting med søsteren min er for meg uforståelig.
Jeg har veldig mye respekt for henne, men noen ganger gjør hun ting jeg ikke helt kan sette meg inn i.
Likevel aksepterer jeg at det er denne personen hun er, og hun er min søster. Jeg er veldig glad i henne uansett hvor mye dumt hun måtte gjøre, og jeg blir ikke noe mer glad i henne av fine gaver. Selv om jeg kan like at jeg er glad i hennes oppmerksomhet, at hun gir meg anerkjennelse og viser meg at hun vet jeg eksisterer. Min kjærlighet til henne er ubetinget, det kan ikke måles.
Selvsagt kan jeg bli skuffet dersom hun gjør ting jeg ikke forstår, jeg kan bli såret av ting hun sier eller gjør. Min søster er ganske innesluttet, men hun er en fantastisk lytter. Hun snakker, såvisst, om alt mellom himmel og jord, og det som måtte engasjere henne. Noen ganger tror jeg likevel hun ikke sier alt hun egentlig vil fortelle, hun holder nok mye tilbake.
Jeg vet at hun er veldig glad i oppmerksomhet, hun liker å bli hørt, hun liker å få anerkjennelse.
Det vil jeg tro er noe de fleste mennesker liker.
Nå snakker jeg ikke om å stå midt i sentrum på fest å skrike ut mens du danser på bordet.
Ikke sånn oppmerksomhet, ikke å bli hørt på den måten, ikke få anerkjennelse på en slik måte.
Min søster er mer verbal hjerneføde.
Fra tid til annen kommer søsteren min med noen rare kommentarer, jeg har lært å skjønne at det er slik hun er. Det er ikke noe galt i det, jeg elsker det. Det gjør henne til den personen hun er.
Jeg elsker hennes råhet, at hun kan være veldig kynisk og morsom på en sær måte. Hun får meg alltid til å le, på selv de mest stormfulle solskinnsdager. Hun er ganske fantastisk, og jeg skulle ønske hun kunne se dette selv. Forstå hvilket bra menneske hun egentlig er. Forstå at hun har utrolig mye å bidra med. Forstå at hun er veldig godt likt, og har venner som elsker det mennesket hun er.
Noen ganger kan det virke som hun må si negative ting for å styrke seg selv, at det gir henne energi, men jeg vet det ikke kan stemme. Det er bare et slikt inntrykk mange kan få av henne. Jeg vil si at det er hennes type humor, litt svart humor, satire og sarkasme. Dersom man ikke kjenner henne, er det ikke alltid like lett å se det, og det er synd. Mange mennesker trekker forhastede slutninger av hvordan hun egentlig er, og det har de gjort så lenge jeg kan huske.
Kommunikasjon er et eget fag, men så lenge man ikke egentlig er interessert i det, gjør det vel ikke så mye. Jeg liker å ytre mine personlige meninger, det er veldig deilig. Jeg vil jo gjerne bli forstått, forstå det den som kan. Misliker sterkt å bli misforstått, men jeg kan skjønne gleden det kan også kan gi. Oftest vil jeg likevel gjerne bli forstått slik jeg forestiller meg at jeg skal bli forstått, men det er jo ikke alltid like lett.
Enkelte ganger tror jeg søsteren min har lett for å misforstå mine handlinger eller verbale utsagn.
Jeg vil så gjerne at hun skal forstå at det eneste mennesket jeg vil skal forstå meg, er henne.
Hun betyr alt for meg og jeg er umåtelig glad i henne!
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
